Henningsen på nett

Innlegget er et resultat av en utfordring på facebook, der jeg ba om 5 vilkårlige stikkord for innholdet i artikkelen. Innlegget skal inneholde ordene: Snø, Fastlandsforbindelse, Ingrid, rasfare og brøyting. Her er det: Jeg har tidligere nevnt min inntreden i verdens største frivillige organisasjon; Røde Kors. Og det er liten tvil om at organisasjonen har livets rett også i dag, snart 150 år siden den ble stiftet. Kanskje er behovet til og med langt større enn det var på den tiden? En trend i samfunnet er dessverre at færre og færre melder seg til tjeneste i organisasjonen. Og ikke bare i Røde Kors, de aller fleste organisasjoner jeg har hørt fra i det siste sliter med rekrutteringen. Det skal ikke mer enn en liten tur på verandaen med spaden før jeg får forsterket mitt inntrykk av at vi trenger hjelpekorpsene i samfunnet. Nå mener jeg ikke at vi skal overlate hverken brøyting eller snømåking til dem. Saken er den at det har vært en noe økt tilførsel av snø den siste uken....

Jeg har alltid likt å se på skisport. Og jeg husker den dagen Brå brakk staven, som 9-åring satt jeg i stua hos bestemor og heiet sammen med Kronprinsesse Sonja og Kong Olav. Det har vært mange flotte norske prestasjoner i skisporet siden den gang. Og jeg gleder meg hver gang over hvor gode vi egentlig er. Og det er ikke bare Oddvar Brå, Bjørn Dæhlie, Berit Aunli, Marit Bjørgen og Petter Northug jr som er mesterne. Det er hele nasjonen. Det er helt fantastisk at de kan ta imot gullmedaljene sine mens det norske flagget går til topps. En stor glede for alle oss med litt mer enn middels interesse for vintersport.  Nå vil sentrale Høyre-politikere ha gullmedaljen inn i skolen, for å fremheve prestasjoner i klasserommet. Og jeg sier: Nei takk! Den gangen jeg ble sett Året er 1987, stedet er gymsalen på Hagebyen ungdomsskole. Undertegnede er 14 år, og for å si det mildt, jeg har aldri vært noen stjerne i gymsalen. Selv om jeg syklet til skolen hver eneste dag og var i forholdsvis go...

Foto: Wikimedia Jeg har mange minner fra barndommen. Et av dem er å leke med Lego, og det er ikke få kvelder som har gått med til å bygge opp politistasjoner, brannstasjoner og bensinstasjoner for å nevne noe. For det er noe spesielt med Lego, lekene har eksistert på markedet i over 50 år, og de er like populære. Hvorfor? Jeg tror det har mye å gjøre med muligheter. For selv om det står bilde av en politistasjon på esken, kan resultatet fort bli noe helt annet. Det åpner for kreativitet og forandring. Ved å bygge brikke for brikke kan man egentlig gjøre som man vil. Jeg skal ta for meg noen personer som bygger med Lego og får fantastiske resultater. Vel, de sitter vel ikke akkurat på gutterommet og bygger politistasjoner, eller? Helge Gudmundsen, Flatås Lions Tidligere i denne uken fikk jeg endelig møte Helge Gudmundsen, trener i fotballaget Flatås Lions og en fantastisk foredragsholder. Jeg sier endelig, for jeg har hatt han som venn på facebook en stund nå. Først og fremst ...

Jeg skal ikke skryte av å være en ekte fotball-supporter. Jeg har nok uttalt mer enn en gang at fotball må være for spesielt interesserte, og jeg har ved flere anledninger irritert meg over at fotballen får for stor oppmerksomhet i media. Livet er mye morsommere for den som liker fotball sies det. Selv har opplevd at man kan ha et godt liv uten fotball, og det så til de grader :). Men så er det også slik at livet har lært meg at jeg aldri skal si aldri. Akkurat dette fikk jeg meg en påminnelse om i kveld. Og jeg har en mistanke om at ting kommer til å endre seg. For det er liten tvil om at Helge Gudmundsens historie om livet som "verdens beste fotballtrener" satte spor. Fra å ha en oppfatning om fotball som en multimilliard-industri med sterkt overbetalte fotballspillere har jeg fått litt mer respekt for idretten. Joda. Jeg kommer fortsatt til å være sterkt kritisk til at én fotballspiller selges fra et lag til et annet for prisen av 8000 nye sykehjemsplasser. Men heldigvis...

Verden går videre og teknologien blir stadig bedre, det vi trykker på i dag var det ingen som kunne drømt om for 15 år siden. Jeg husker min spede begynnelse i Røde Kors Hjelpekorps, det er litt over 15 år siden. En trivelig tid med mye moro, og teknologien var på topp. Også da. Alle medlemmene hadde et hjemmetelefonnummer, noen få hadde en mobiltelefon og sentrale posisjoner gikk med personsøker. Å kalle inn mannskaper kunne fort ta en halv time eller mer, forutsatt at alarmlista var oppdatert. Og ikke minst; at folk var hjemme og kunne svare på telefonen. I dag har stort sett alle en mobiltelefon i lomma. Med den kan de: Ringe Surfe på Internett,  Sende meldinger,  Ta et bilde fra stedet de oppholder seg med posisjonsdata som kan sendes til hvem som helst. De kan lese av på et kart hvor de befinner seg til en hver tid. Teknologien sikrer raskere hjelp En av de store utfordringene til frivillig redningstjeneste er å være der det skjer. Nå i det siste fikk vi ...

I den pågående debatten om barnehageplasser er det fort gjort å glemme seg litt bort, krav om stadig bedre tilbud kan fort skygge for de positive sidene ved saken. Og for å si det enkelt, det er alltid en sol over skyene. Jeg vet, jeg møter den hver dag. Enten det er de ansatte i barnehagen som alltid stiller opp med et smil og en hyggelig velkomst. Eller om det er barna som egentlig ikke vil hjem, og som helt klart signaliserer at de har hatt en topp dag. Jeg tror vi skal prise oss lykkelige for at vi kan ha et slikt tilbud i landet vårt. At barna våre har en god arena for læring, sosial utvikling og ikke minst trygghet. En barnehageplass er mer enn bare en parkering av barna våre. Jeg ser en helt klar utvikling hos mine barn som jeg ene og alene kan takke de barnehageansatte for. De har fått nye venner og de har lært mye. Men det stopper ikke der. Takket være barnehageplassen til våre barn har vi fått mulighet til å sette til verden 3 nye Harstadborgere. Jeg legger ikke skjul på at ...

Ordene kommer fra Eirik Pedersen i Kunnskapsparken i Bodø. Sitatet er hentet fra  Harstad Tidendes nettsider i dag. Jeg synes det er en spennende tanke, selv om jeg selvsagt ønsker alle som vil bo i Harstad hjertelig velkommen. Også de av oss som er herfra. Selv stakk jeg av og kom ferdig utdannet tilbake, og vekst i befolkningen har det også blitt. Med kone fra Bergen og 3 små barn har jeg gjort mitt bidrag. Men jeg skjønner resonnementet. En hver region, by eller bygd ønsker mennesker som kan og vil bidra i samfunnet. Og da er det ikke nødvendigvis mennesker som har bodd her tidligere, en hver by har behov for mennesker som vil bo her. Også i Harstad. Nedgangen i antall unge kvinner i alderen 20-40 år bekymrer meg, og jeg skulle gjerne likt å vite årsaken. Hva kan vi gjøre for å tiltrekke oss flere kvinner, og menn, i denne alderen? Jeg tror barnehageplasser er et viktig tiltak, arbeidsplasser er et annet og ikke minst en ro i skolen i Harstad. Tenk om vi kunne gjort oss fer...

Fordelene med barnehageplass er mange. For oss foreldre er det en dyd av nødvendighet for at vi skal kunne delta aktivt i yrkeslivet. For næringslivet er det viktig å ha tilgang på arbeidskraft. Og for barna er det viktig med en god plass for lek, læring, trygghet og vennskap. Det er liten tvil om at barnehageplass er en viktig faktor for mange. Og i en by med ambisjoner om vekst og en visjon om å være "Attraktiv hele livet" er barnehager et must. Når jeg ser den jobben som legges ned i barnehagene våre for å gi barna god læring, omsorg og trygghet blir jeg glad, det er godt å kunne levere dem om morgenen og se at de raskt finner seg til rette. Jeg setter stor pris på de som har valgt å ta seg av barna våre, og barna trives, det er praktisk talt vanskelig å få dem med seg hjem etter en lang dag i barnehagen. Barnehagetilbudet i Harstad er kjempebra. Derfor er det er én ting jeg ønsker å være helt klar på: Vi hadde aldri hatt tre barn om det ikke hadde vært for barnehagene. ...

Bomja eller Bomnei. Det er spørsmålet. Er du i stand til å svare på det? Vet du konsekvensene? Nei, ikke jeg heller. I mine øyne er det et spørsmål om utvikling, ikke et spørsmål om bom eller ei. Jeg har fulgt debatten over tid, og jeg har sett de fleste argumentene. Mange av dem er gode, fornuftige innlegg både for og imot. Det jeg ikke liker er at dette har snudd til en persondebatt, og hetsingen av spesielt ordfører Eriksen og leder i Næringsforeningen, Geir Jørgensen, er etter min mening lavmål. I Harstad må det være lov å være for eller imot, uansett hva saken gjelder uten hetsing. Selv tviler jeg på at hverken Eriksen eller Jørgensen ønsker et monument til minne om seg selv, eller at de går så mye at de ikke blir rammet av bomringen. Med andre ord at motivet er av en rent egoistisk karakter. Slik har jeg ikke lært å kjenne noen av dem. Saken er at de har en mening om at Harstad-pakken vil være en styrke for byen vår, og det må vi akseptere. Det er faktisk jobben deres å sørge fo...

Send VOKSEN til 2077 Slik kan en oppskrift på fremtidens betalingsmåte på bussen se ut. Og spør du meg er det helt klart på tide og ikke minst fullt mulig.  Nyheten om at nok en bussjåfør i Tromsø er blitt ranet  setter spor. Det kommer svært nær på meg som har kjørt milevis med rutebuss. Men mest av alt håper jeg at den aktuelle sjåføren kommer seg bak rattet igjen. Vi har ingen å miste. Først av alt vil jeg at som politiker bør man ha ting på en armlengdes avstand og tenke objektivt. Jeg skal prøve å holde denne objektiviteten gjennom dette innlegget, men tanken på at den neste kan være meg eller en av mine nære kolleger og venner vil prege vinklingen. Jeg beklager dette. I tidenes morgen var den bankene som var det store målet, men stadig bedre sikkerhetsrutiner har gjort at bankene er mer eller mindre forskånet for ran. Ranerne gikk så over til bensinstasjoner og butikker. Disse begynner også å få gode sikringstiltak med safer og automatiske myntvekslere som ikke lar seg ...

Foto: Arbeiderpartiet Å drive med politisk arbeide er spennende. Man får muligheten til å treffe mange mennesker og man får muligheten til å lytte til mange gode løsninger. I den siste tiden har jeg jobbet en del med inkludering i samfunnet. En spennende oppgave og ikke minst en viktig oppgave. Så gjenstår det å se om man finner en god løsning på utfordringene. Det har jeg tro på, men det er heller ingen oppgave jeg klarer alene. Og det er ingen oppgave som kan vedtas politisk. Vi kan riktignok legge til rette for bedre løsninger, men jobben må vi alle ta. Jeg må si jeg blir imponert over å snakke med arbeidsgivere som har lyktes, eller som står på for å lykkes. Sånn som her om dagen da jeg kom i prat med en arbeidsgiver som helt klart ser behovet for å ta vare på innvandrere i samfunnet. Men som han sier: Det er mye ideellt arbeide. Han har brukt mange timer på kveldstid for å lære sine ansatte norsk og lært dem å lykkes. Behovet for god språkopplæring er et must. "Gi meg ...

En gledens dag for Dagros. Foto: Wikimedia TV2-nyhetene kommer i dag med en gledelig nyhet for våre firbeinte venner. Nå tror jeg ikke de tenker så mye på dette i det daglige, men sett fra min side er nok nyheten en gledelig nyhet for kua og de fleste av hennes firbeinte venner. Vi tenker kanskje ikke på det i vårt samfunn, men tenk for et bortkastet liv det må være å ales opp for å slaktes og til slutt kastes helt ubrukt? I Norge kastes det mat for flere millioner daglig, og med tanke på bondens arbeid for å produsere maten er ord som bortkastet, unødvendig bruk av ressurser og ikke minst trist. Jeg synes Mattilsynets avgjørelse i denne saken er fornuftig, selv har jeg fryseren full av kjøtt som er gått ut på dato som vi spiser gjennom hele året. Og vi er frisk og rask alle sammen. Jeg synes det er et paradoks at landets gourmetkokker helst ser at biffen har gått ut på dato for å få en bedre mørhet i kjøttet når vi samtidig nektes å kjøpe dette kjøttet. Vi skal vel heller ikk...

På VG nett i dag står det å lese i dag at utenlandske bilister sniker for 100 millioner i året på norske bomveger, og det er du og jeg som må betale. Her snakker vi om konkurransevridning i stort monn og jeg er helt enig med Norsk lastebileierforbund som krever at noe må gjøres i denne saken. En tur fra Stavanger til Bergen koster flere tusen kroner for et vogntog, når man da vet at de norske må betale og utenlandske vogntogeiere slipper unna er det ikke rart at utlendingene kan holde lavere priser på frakten. Norsk lastebileierforbund krever at alle tyngre kjøretøy som skal kjøre i Norge har montert autopassbrikke til en hver tid. I utgangspunktet er dette en god idé, og det er liten tvil om at noe må gjøres i denne saken. Men jeg er litt skeptisk til om det vil fungere. Min autopassbrikke kan jeg med et enkelt grep fjerne fra vinduet uten noen særlig problemer. Er det tenkt på at dette også kan gjøres av den utenlandske transportøren? Får vi opprettet politikontroll ved bomstasjon...

En av de bilene jeg kjørte på kontinentet, her har jeg parkert i Nord-Italia for lovpålagt pause. Så sikkert som at snøen kommer hvert år, kommer også debatten om utenlandske vogntog som står fast mellom bakkar og berg her i Norge. I media diskuteres det mange årsaker til at de blir stående og ord som sommerdekk, uten piggdekk og ikke bygd for norske forhold er vanlig. Jeg skal prøve å forklare litt om hvorfor de blir stående, og jeg vil påstå at det er de norske vogntogene som kjører ulovlig. Ikke de utenlandske. Jeg skal i dette innlegget ta for meg en såkalt semitrailer siden dette er den mest vanlige kombinasjonen på kontinentet. Når jeg startet å kjøre vogntog i 1996 var det forbundet med galskap å satse på semitrailer i Nord-Norge, nettopp med tanke på fremkommeligheten. Tilhengere av oppsettet med lastebil og tilhenger hevdet at semien var ubrukelig. I dag er nok meningen en annen, og smaken er nok som kjent som baken. En semitrailer består av en trekkvogn (rosa skisse) ...

Jeg har vel aldri hatt en mer allsidig og varierende jobb enn jobben som langtransportsjåfør. Fra å kjøre en "kort" tur til Tyskland den ene uken kan man fort ende opp i Italia den neste uken. Selvstendighet er en nødvendighet, å prøve deg uten kan du bare glemme. Jomfruturen min gikk til Tyskland og videre til Frankrike. Jeg dro ut med semitrailer og kom mørbanket hjem i en Boeing 737. Jeg kommer nok aldri til å glemme 30. april 1999, da endte selvstendigheten i total ensomhet. Det var en varm vårdag. Etter en ekspressrunde ned til kysten av Frankrike fikk jeg meg en tur til Paris mens jeg ventet på lass hjem. Mandag morgen gikk turen til Le Hávres havn og et håp om lass hjem til Norge. Det skulle ta 3 dager. Etter mye frem og tilbake fikk jeg endelig lass på bilen og turen gikk mot Nederland for å komplettere til turen hjem. Som langtransportsjåfør er det ingen som forteller deg hva du skal gjøre, ei heller hvor du skal kjøre. Forventningen er at du skal være fremme på...

Blodbussen i Oslo, et populært tiltak som bringer blodbanken ut til blodgiverne I et tradisjonelt kjønnsrollemønster beskrives gjerne mannen som macho, et maskulint menneske som med få unntak er sterkere enn kvinnen. Han stiller alltid opp når han må vise muskler og går ikke av veien for å være litt tøff om det skulle trenges. Alt i alt har de tradisjonelle bildene på mannen én ting til felles: Tøffere enn toget i en sky av testosteron. Men spør om han kunne tenke seg å gi litt blod... Nå skal jeg ikke påstå at det er helt tomt for menn på blodbankene rundt om i landet, men at det gjerne skulle vært flere er det liten tvil om, mange flere. Unge friske menn er en mangelvare hos blodbankene. Hvorfor er det slik? Bryr vi oss ikke, eller tør vi ikke? Jeg skulle gjerne likt å vite svaret. Og det er flere grunner til dette. Det er liten tvil om at unge friske menn i stabile forhold er de mest ettertraktede blodgiverne. De er som regel over 50 kg, de har som regel en høy blodprosent...

Statue av Michael Jackson. Foto:Sjors Provost, Wikimedia Michael Jackson har vært en del av livet mitt helt siden jeg "oppdaget" ham for litt over 20 år siden. Et kvarters lytting på albumet "BAD" på Harstad Plate og Kassettsenter gjorde utslaget, jeg fikk med meg en kassett til min sorte Walkman og livet var herlig. Lite visste vel jeg at det skulle ta over 20 år å skjønne budskapet til Kongen av Pop. Vel. Om mannen sendte et budskap til meg er vel heller tvilsomt, men jeg hører hva han sier. Sangen jeg snakker om heter "Man in the mirror", eller "Mannen i speilet" som det heter på norsk. Jeg mener at Kongen av Pop tar opp et viktig moment for å sikre velferden i fremtiden. Og han ber oss om å ta i et tak. I'm Gonna Make A Change, For Once In My Life It's Gonna Feel Real Good, Gonna Make A Difference Gonna Make It Right . . . En annen kjent Amerikaner, John F. Kennedy, sa de kjente ord: Ikke spør hva landet ditt kan gjøre fo...

Frimerkesamlere går en vanskelig tid  i møte.  Jeg har bitt meg merke i to forskjellige nyheter i dag. Vel, det vil si, den ene er vel ingen nyhetssak, men jeg bet meg merke i den fordi den er sterkt knyttet opp mot jobben min som regnskapsfører. Og jeg kan ikke si annet enn at verden går videre. Mens andre gleder seg over nye arbeidsmetoder og nye markeder må andre etter hvert pakke sammen og finne seg noe annet å gjøre. Det er livets gang. Og jeg er av den oppfatning av at vi trenger det. Posten skrur opp prisene  står det å lese i Aftenposten i dag. Det er for få som sender brev og Posten må se seg nødt til å øke portotakstene. Det er dyrt å drive posttjenester i dag og markedet i Norge er vel ikke det største. Jeg ser helt klart tegninga. Men det er den veien det går. Mens man for bare noen år siden var avhengig av å sende brev til hverandre for å få sagt det man skulle si, kan man i dag sende øyeblikksmeldinger som er fremme på andre siden av jorden på få sekun...

Jeg glemmer aldri øyeblikket på Karl Johan i Oslo. Etter en lang kursdag var vi en del nordlendinger som møttes for å ta en velfortjent pause på en av gatas mange uteserveringer. Mens praten gikk dukket det plutselig opp en mann ute på gata. Han gikk med bøyd nakke og viste frem magasinet sitt, = Oslo het det. Jeg glemmer aldri uttrykket i ansiktet og holdningsendringen da han solgte hele beholdningen ved bordet vårt. Og det er det det handler om. Verdig behandling av våre medmennesker. Jeg skal flytte fokus fra Oslo til vårt nordnorske alternativ. Gatemagasinet Virkelig har i dag 155 selgere, fra å være et rent gatemagasin for Tromsø er det nå i salg på Finnsnes, i Harstad og i Mo i Rana. 155 personer med hver sin historie har fått eller er i ferd med å endre livet sitt til det bedre. De aller beste selgerne har avsluttet sin kriminelle løpebane og fått seg ærlig inntekt. Uansett fra hvilken vinkel du velger å analysere gatemagasinet tror jeg du sitter igjen med positive tall. Vi k...