mandag 28. mars 2011

Facebook-utfordringen, del I

Innlegget er et resultat av en utfordring på facebook, der jeg ba om 5 vilkårlige stikkord for innholdet i artikkelen. Innlegget skal inneholde ordene: Snø, Fastlandsforbindelse, Ingrid, rasfare og brøyting. Her er det:

Jeg har tidligere nevnt min inntreden i verdens største frivillige organisasjon; Røde Kors. Og det er liten tvil om at organisasjonen har livets rett også i dag, snart 150 år siden den ble stiftet. Kanskje er behovet til og med langt større enn det var på den tiden? En trend i samfunnet er dessverre at færre og færre melder seg til tjeneste i organisasjonen. Og ikke bare i Røde Kors, de aller fleste organisasjoner jeg har hørt fra i det siste sliter med rekrutteringen.

Det skal ikke mer enn en liten tur på verandaen med spaden før jeg får forsterket mitt inntrykk av at vi trenger hjelpekorpsene i samfunnet. Nå mener jeg ikke at vi skal overlate hverken brøyting eller snømåking til dem. Saken er den at det har vært en noe økt tilførsel av snø den siste uken. Og med stort snøfall følger også økt rasfare. Jeg har gravd ut noen snøprofiler som aktivt medlem i hjelpekorpset, men for første gang fikk jeg se skredfaren på egen veranda. En liten skuff i snøen viste hvordan den hadde bygd seg opp i flere lag på under en uke. Det er disse lagene som sørger for at snøen løsner og glir ned fjellsiden. Hva om ingen står klare til å rykke ut? Hva om vi ikke har disse ildsjelene til å drive med opplæring av mennesker som skal ut i naturen?

Og for å fjerne en hver tvil. Det er stor skredfare for tiden. Bruk hodet!

Jeg har møtt mange dyktige medlemmer opp gjennom årene. Fra de som er helt nye til de som har holdt på like lenge som jeg har levd. I dette innlegget skal jeg vil prate litt om Ingrid, korpslederen i Harstad. Det fine med Ingrid er at hun er engasjert. Ikke ville hun høre på de som mener at det er vanskelig for damer å engasjere seg og ikke hørte hun på de som mener at damer ikke kan kjøre snøscooter. Heldigvis tilhører hun en annen generasjon enn de verst konservative. Fra første spadetak i organisasjonen som ferskt medlem, til hun nå gjør en kjempeinnsats som leder av foreningen har hun vist at hun kan. Samtidig får jeg gode tilbakemeldinger på når hun kjører scooter-kurs; "Den dama er rå" Vi trenger flere slike.

Harstad RK har en stødig gruppe på Grytøy som gjerne skulle vært engasjert i større grad. Kanskje en fastlandsforbindelse her kunne gjort underverker? Eller hva med å bygge bro til andre organisasjoner som ferdes i marka? Kanskje burde turlaget vært en viktig samarbeidspartner? Røde Kors sørger for opplæring i søk og redning og Turlaget sørger for kjentmannstrening? Det ville vært til det bedre for alle parter.

Eller kanskje burde vi bygd en "fastlandsforbindelse" mellom alle lag og foreninger som driver med det samme? For å kunne dra nytte av hverandre og ikke minst sørge for livets rett?

torsdag 24. mars 2011

Hvem er egentlig den beste?

Jeg har alltid likt å se på skisport. Og jeg husker den dagen Brå brakk staven, som 9-åring satt jeg i stua hos bestemor og heiet sammen med Kronprinsesse Sonja og Kong Olav. Det har vært mange flotte norske prestasjoner i skisporet siden den gang. Og jeg gleder meg hver gang over hvor gode vi egentlig er. Og det er ikke bare Oddvar Brå, Bjørn Dæhlie, Berit Aunli, Marit Bjørgen og Petter Northug jr som er mesterne. Det er hele nasjonen. Det er helt fantastisk at de kan ta imot gullmedaljene sine mens det norske flagget går til topps. En stor glede for alle oss med litt mer enn middels interesse for vintersport. Nå vil sentrale Høyre-politikere ha gullmedaljen inn i skolen, for å fremheve prestasjoner i klasserommet. Og jeg sier: Nei takk!

Den gangen jeg ble sett
Året er 1987, stedet er gymsalen på Hagebyen ungdomsskole. Undertegnede er 14 år, og for å si det mildt, jeg har aldri vært noen stjerne i gymsalen. Selv om jeg syklet til skolen hver eneste dag og var i forholdsvis god form var det alltid noen som var bedre. Noen var alltid sterkere enn meg, mer utholdende og i fotball ble jeg rundspilt hver eneste gang. Jeg hatet gym, det var de verste timene på skolen. Men denne ene dagen i 1987 var helt annerledes. Plutselig var Trond i sentrum. Basketspilleren Trond. Der og da den beste i klassen på å treffe kurven, sikkert 90% treffsikkerhet. For første og siste gang handlet det om Tronds lag. Jeg ble sett. I en gymtime.

Roses den som roses bør
Det er liten tvil om at det var en stor dag å endelig bli sett i et fag jeg ikke mestret. Men minnene er også på de resterende timene før og etter, der jeg ikke ble sett. Jeg klarte aldri å nå opp, uansett hvor mye jeg prøvde. Det ville endt med den ene medaljen for meg. Mange andre ville aldri fått den. Og det er her jeg mener forslaget blir galt. Når avstanden til målet blir for stort er det vanskelig å nå frem, da er det i mange tilfeller lett å gi opp. For det eneste som aksepteres er full pott. Vi må gjerne dele ut gull i skolen. Verbalt gull. Og det må deles ut til alle som fortjener det, for alle prestasjoner. Ikke bare de som uthever seg som enere i faglige utfordringer. Det er mange prestasjoner i skolen som bør fremheves.

Utfordringer for alle
Jeg er helt klar på at jeg ønsker at alle elever i skolen skal få utfordringer å bryne seg på. Også de skoleflinke som er ferdige med matteboka lenge før de andre. De må også få noe å strekke seg etter. Når disse elevene skal ut i arbeidslivet handler det ikke bare om å yte best faglig, skal de ut som ledere må de også kjenne mellommenneskelige forhold. De må lære seg å løfte andre frem for å bli bedre. Alle elevene må få frem mestringsfølelsen, det er den som skaper motivasjon og vilje til å jobbe videre. Hvorfor ikke bruke de flinke elevene til å hjelpe de som sliter?

Medmenneskelig kontakt er viktig
For mange er det å ende i kassa på Rimi noe av det verste som kan hende dem. Har du noen gang tenkt på hva som skal til for å være en god butikkansatt? Butikkfaget er et fag i seg selv. Det handler ikke om å få flest mulig "pip" i minuttet. Butikkjobben er så langt mer enn det.  Vareplassering, markedsføring, kundebehandling og rengjøring. Personalet i butikken har en spesielt viktig jobb, de skal sørge for at kunden kommer tilbake, den mellommenneskelige kontakten er viktig. Den skaper trivsel. Og med trivselen kommer veksten i salget. Jeg husker en ansatt på Rema som alltid slo en vits i kassa, eller hadde en god historie å fortelle. Han sørget for at jeg ønsket å komme tilbake. Jeg ble sett som kunde. Denne evnen ble aldri premiert når jeg gikk på skole, jeg fikk aldri noen karakter i faget medmenneskelighet. Selv om denne evnen har vært det jeg har fått mest bruk for senere i livet.

Vi har plass til alle
Skolen er en viktig aktør i samfunnet, det er her grunnlaget for resten av livet legges. Da er det viktig at læringen gjenspeiler samfunnet elevene skal ut i. Noen blir de faglig sterke, noen blir gode på å bygge relasjoner mens noen er fysisk sterke. Jeg kunne holdt på i en evighet. Konklusjonen er at det er plass for alle, og alle har vi en styrke. En styrke samfunnet trenger. La oss løfte frem alles egenskaper.

Naboen min, Petter, sa det i grunnen ganske så godt:

"Tenk for et løft det ville bli for de som fikk positiv oppmerksomhet. Å dyrke enerne for en hver pris er ikke den gode løsningen"



lørdag 19. mars 2011

En lek med Lego

Foto: Wikimedia
Jeg har mange minner fra barndommen. Et av dem er å leke med Lego, og det er ikke få kvelder som har gått med til å bygge opp politistasjoner, brannstasjoner og bensinstasjoner for å nevne noe. For det er noe spesielt med Lego, lekene har eksistert på markedet i over 50 år, og de er like populære. Hvorfor? Jeg tror det har mye å gjøre med muligheter. For selv om det står bilde av en politistasjon på esken, kan resultatet fort bli noe helt annet. Det åpner for kreativitet og forandring. Ved å bygge brikke for brikke kan man egentlig gjøre som man vil.


Jeg skal ta for meg noen personer som bygger med Lego og får fantastiske resultater. Vel, de sitter vel ikke akkurat på gutterommet og bygger politistasjoner, eller?


Helge Gudmundsen, Flatås Lions
Tidligere i denne uken fikk jeg endelig møte Helge Gudmundsen, trener i fotballaget Flatås Lions og en fantastisk foredragsholder. Jeg sier endelig, for jeg har hatt han som venn på facebook en stund nå. Først og fremst fordi han er min fars søskenbarn, men etterhvert har jeg jo sett dette vennskapet som verdifullt også på andre måter. For historien om Flatås Lions burde flere fått med seg. Måten han har bygd opp et helt fotballag av utviklingshemmede mennesker på står det stor respekt av. Ved å fokusere på muligheter og ikke hindringene har han vist at spillerne er store personligheter med stort potensiale.

Eirik Junge Eliassen, Gatemagasinet Virkelig
Eirik Junge Eliassen er blant mye redaktør av Gatemagasinet Virkelig, med utspring i Tromsø. Jeg fikk gleden av å møte ham i Harstad like før gatemagasinet ble lansert i byen vår. En trivelig mann full av liv. Ved å fokusere på mennesket og muligheter har han bygd opp et team av selgere over hele Nord-Norge. Alle har de fått beskjed om å kle seg skikkelig, "medisinere" seg moderat og møte kjøperen med høflighet. Og med har selgerne fått igjen litt verdighet, de knytter til seg kontakter og antallet vinningsforbrytelser i Tromsø gått betydelig ned. Det er virkelig et bra tiltak.

Steinar J. Olsen - Stormberg
Jeg har ikke hatt muligheten til å møte Steinar ennå. Men siden vi begge er i relativt ung alder blir det nok en mulighet i fremtiden. Steinar er en mann som forstår seg på sosiale medier, og har brukt dette aktivt til å skape blest om sin bedrift. Selv har jeg lært litt ved å studere teknikkene til Stormberg-gründeren. Men det er ikke bare sosiale medier som står sterkt hos Steinar. Han har også høyt utviklet sosial kompetanse og bruker det effektiv i sin bedrift. Heldigvis. Også her ser vi at ved å se på mulighetene og ikke problemene kan vi bygge noe stort. Ved å ha et mål om at 25% av ansettelsene skal komme fra ungdom som har problemer med å komme seg ut i arbeidslivet tar Stormberg samfunnsansvar. Håper flere følger etter. Jeg anbefaler spesielt Bloggposten om evig soning. Den er det verdt å bruke litt tid på, den viser litt om holdningene i bedriften og at man ikke bestandig skal lytte til etablerte sannheter.

Å bruke Lego til å bygge samfunnet
Det er veldig mye holdninger som styrer landet vårt. Måten vi møter mennesker på har veldig mye å si. Alle møter vi en eller annen organisasjon som bidrar til å bygge landet vårt. Enten det er egen arbeidsplass, en frivillig organisasjon eller et supermarked. Holdninger møter vi hele tiden. Hvordan vi lærer å møte mennesker får betydning for utfallet.

Om en arbeidsgiver til stadighet plukker ut feilene du gjør uten å fokusere på at det meste du gjør sannsynligvis er riktig, vil du før eller siden gå lei. Og det oppmuntrer i hvert fall ikke til å yte mer. En bedrift som satser på evnene til folk har større sannsynlighet for å lykkes. Det samme gjelder i skolen. Om læreren bruker tiden til å ta elevene i å gjøre noe riktig får vi bedre elever. Om den butikkansatte tar kunden på alvor øker salget. Hvordan har en av våre nye landsmenn det når fokuset er på hudfargen og ikke på kunnskapene?  Hele samfunnet bygges av holdninger.

Jeg skal begynne å leke med Lego igjen. Men ikke i tradisjonell betydning. Jeg har tenkt å bytte ut de røde, blå, grønne og gule brikkene med brikkene: Ros, selvtillit, anerkjennelse, forståelse, verdighet og medmenneskelighet. Vi kan bygge mange politi-, brann- og bensinstasjoner med det. 

torsdag 17. mars 2011

Fotballsupporter? Jeg?

Jeg skal ikke skryte av å være en ekte fotball-supporter. Jeg har nok uttalt mer enn en gang at fotball må være for spesielt interesserte, og jeg har ved flere anledninger irritert meg over at fotballen får for stor oppmerksomhet i media. Livet er mye morsommere for den som liker fotball sies det. Selv har opplevd at man kan ha et godt liv uten fotball, og det så til de grader :). Men så er det også slik at livet har lært meg at jeg aldri skal si aldri. Akkurat dette fikk jeg meg en påminnelse om i kveld. Og jeg har en mistanke om at ting kommer til å endre seg.

For det er liten tvil om at Helge Gudmundsens historie om livet som "verdens beste fotballtrener" satte spor. Fra å ha en oppfatning om fotball som en multimilliard-industri med sterkt overbetalte fotballspillere har jeg fått litt mer respekt for idretten. Joda. Jeg kommer fortsatt til å være sterkt kritisk til at én fotballspiller selges fra et lag til et annet for prisen av 8000 nye sykehjemsplasser. Men heldigvis handler fotball om mer enn dette. Og i fotball foregår det også en helt annen verdiskapning. Medmenneskelig verdiskapning. Verdier som ikke kan måles i penger. Og det er her min respekt kommer inn. For bredden i norsk fotball handler nettopp om dette. Å skape verdier som ikke kan måles i kroner og øre.

Det gleder meg at det finnes personer som kan se litt videre, som kan bruke fotballen for alt det den er verd. Å skape idrettsglede og personlig utvikling. Som kan se at seier i fotball ikke bare handler om å score mål, seier i fotball handler også om å nå sine egne mål. Om målet er å beherske alle kroppsdeler, bruke språket sitt, å få nye venner eller skape entusiasme for sin egen by, kan fotballen være et flott virkemiddel. Dette har Helge Gudmundsen så til de grader fått til. Ved å se alle som likeverdige og ikke minst; ved å se dem, har han skapt et godt fotballag for utviklingshemmede. Nå er turen kommet tid Harstad.

Jeg gir følgende spådom for satsingen på Harstad Tigers, om vi ønsker det:

  • Jeg har tro på en positiv fritid og ikke minst utvikling for både spillere og trenere.
  • Jeg har tro på at alle fotballag i byen ser nytten i å delta i laget. Noe som igjen gir positiv effekt i hele bredden.
  • Jeg har tro på at laget kan virke samlende for hele byen.
  • Jeg har tro på vekst i lagidretten, ved økt fokus på bredden. Målet må være å få flere med.
  • Og, jeg har tro på at inkludering på fotballbanen vil hjelpe på inkluderingen i samfunnet.
Takk til Hugo Kjelseth og Harstad idrettslag som har sparket i gang dette, og ikke minst. Takk til Helge Gudmundsen for et kjempebra foredrag. Jeg skulle ønske langt flere fikk ta del i dette.

søndag 13. mars 2011

Bedre teknologi gir en bedre redningstjeneste

Verden går videre og teknologien blir stadig bedre, det vi trykker på i dag var det ingen som kunne drømt om for 15 år siden. Jeg husker min spede begynnelse i Røde Kors Hjelpekorps, det er litt over 15 år siden. En trivelig tid med mye moro, og teknologien var på topp. Også da. Alle medlemmene hadde et hjemmetelefonnummer, noen få hadde en mobiltelefon og sentrale posisjoner gikk med personsøker. Å kalle inn mannskaper kunne fort ta en halv time eller mer, forutsatt at alarmlista var oppdatert. Og ikke minst; at folk var hjemme og kunne svare på telefonen.

I dag har stort sett alle en mobiltelefon i lomma. Med den kan de:

  • Ringe
  • Surfe på Internett, 
  • Sende meldinger, 
  • Ta et bilde fra stedet de oppholder seg med posisjonsdata som kan sendes til hvem som helst.
  • De kan lese av på et kart hvor de befinner seg til en hver tid.


Teknologien sikrer raskere hjelp
En av de store utfordringene til frivillig redningstjeneste er å være der det skjer. Nå i det siste fikk vi meldingen fra Røde Kors om å "Ikke gå deg bort på en ukedag" Det er vanskelig å få tak i folk, frivilligheten er i endring. Jeg tror det er på tide å tenke nytt. Jeg tror det er på tide å ta hjelpemidlene i bruk for å sørge for en best mulig redningstjeneste.

Jeg gjorde en liten observasjon sist jeg var ute på oppdrag. Ambulansetjenesten hadde behov for ekstra mannskap for å få en forulykket fraktet til et egnet landingssted for helikopteret. Det tok oss vel ca. 30 minutter før vi var på plass på parkeringsplassen, og ytterligere ekstra tidsbruk på å komme seg opp i skogen til stedet der den forulykkede lå. På tur opp møtte vi et titalls turgåere som hadde vært på tur i det samme terrenget. Og jeg spør meg: Hva om vi hadde disse turgåerne i "lomma"?

Ta i bruk turgåerne
Jeg vil ta til orde for å lære opp turgåere i enkel førstehjelp, søk og redning. Kunnskaper om å ferdes i naturen har de allerede. Ved å bruke ekstra tid på disse som allerede er ute i skog og mark oppnår vi mye:

  • Redningstjenesten får tilgang til flere hjelpere
  • Vi får en mulighet til å nå folk som allerede er ute i skogen
    • Det gir oss mulighet til å få folk på plass på rimelig kort tid.
    • De kan lokalisere personen og sørge for trygghet og melding om hvor han befinner seg.
  • Det kan bli lettere å finne folk har gått seg bort
    • En enkel tekstmelding med signalement kan bidra til at savnede blir funnet fortere.
    • Folk som har vært ute i skogen kan melde om observasjoner
  • Turgåerne får økt kompetanse til å redde seg selv og eget turfølge om en nødssituasjon skulle oppstå
    • Førstehjelp som startes hurtig gir best resultat
    • Tidlig varsling gir rask hjelp, kunnskap om dette er gull verd

Jeg er helt sikker på at en stor andel turgåere kunne tenkt seg å bidra til et bedre og sikrere friluftsliv. Hvorfor skal vi ikke ta tak i det? Det er en vinn-vinn situasjon for alle parter.

Er du med?

onsdag 9. mars 2011

Barnehageplass til alle


I den pågående debatten om barnehageplasser er det fort gjort å glemme seg litt bort, krav om stadig bedre tilbud kan fort skygge for de positive sidene ved saken. Og for å si det enkelt, det er alltid en sol over skyene. Jeg vet, jeg møter den hver dag. Enten det er de ansatte i barnehagen som alltid stiller opp med et smil og en hyggelig velkomst. Eller om det er barna som egentlig ikke vil hjem, og som helt klart signaliserer at de har hatt en topp dag. Jeg tror vi skal prise oss lykkelige for at vi kan ha et slikt tilbud i landet vårt. At barna våre har en god arena for læring, sosial utvikling og ikke minst trygghet.
En barnehageplass er mer enn bare en parkering av barna våre. Jeg ser en helt klar utvikling hos mine barn som jeg ene og alene kan takke de barnehageansatte for. De har fått nye venner og de har lært mye. Men det stopper ikke der. Takket være barnehageplassen til våre barn har vi fått mulighet til å sette til verden 3 nye Harstadborgere. Jeg legger ikke skjul på at det hadde vært langt mer utfordrende for oss å ta et slikt valg uten disse plassene. I tillegg kan vi begge være aktiv i yrkeslivet og sørge for at samfunnet går rundt.
Jeg er sjeleglad for at regjeringen har turt å satse i den grad de faktisk har gjort. Barnehage har vært et satsningsområde for regjeringen, og de har fått det til. I 2011 kan vi med loven i hånd kreve at barnet vårt får en barnehageplass, det er et forhold vi aldri før har hatt. Og heldigvis omfatter dette en stor andel av våre barn, fra 1-årsalderen til de går ut av videregående skole har de rett til plass. Og skulle de ønske å gå videre på utdanning er også dette tilbudet rimelig garantert. I over 20 år av sitt liv kan de kreve å få et tilbud der den største delen av regningen dekkes av stat og kommune.
Så er det noen skyer i horisonten, og for enkelte småbarnsforeldre er dette ganske så tunge skyer. Det er ikke lett å måtte forholde seg til at deres eget barn ikke får barnehageplass, når barnet som ble født måneden før kan kreve barnehageplass. Enkelte småbarnsforeldre har fått sitt 11. september, men det er flyttet frem 10 dager. Barn født 1. september eller senere har ikke den samme retten som andre barn.
Jeg er glad for at Harstad AP har sett alvoret i denne saken, og sørget for at vi i Harstad kan si at vi har barnehageplass til alle, og vi stopper ikke der. Nå er jobben videre å sørge for at også regjeringen ser behovet for å gi alle barn rett til barnehageplass uavhengig av fødselsdato. Unnfangelse styres av biologiske klokker, ikke av skoleruta. Derfor bør også barnehageplassene tildeles gjennom hele året, og ikke tilpasses skoleåret. Harstad Aps årsmøte var enstemmig i sin uttalelse. På representatskapet i Troms AP i helga fikk vi også en enstemmig uttalelse. Nå gjenstår landsmøtet.
Ja. Jeg håper på full uttelling.

søndag 13. februar 2011

Vi trenger ikke tilbakeflyttere

Ordene kommer fra Eirik Pedersen i Kunnskapsparken i Bodø. Sitatet er hentet fra Harstad Tidendes nettsider i dag. Jeg synes det er en spennende tanke, selv om jeg selvsagt ønsker alle som vil bo i Harstad hjertelig velkommen. Også de av oss som er herfra. Selv stakk jeg av og kom ferdig utdannet tilbake, og vekst i befolkningen har det også blitt. Med kone fra Bergen og 3 små barn har jeg gjort mitt bidrag.

Men jeg skjønner resonnementet. En hver region, by eller bygd ønsker mennesker som kan og vil bidra i samfunnet. Og da er det ikke nødvendigvis mennesker som har bodd her tidligere, en hver by har behov for mennesker som vil bo her. Også i Harstad.

Nedgangen i antall unge kvinner i alderen 20-40 år bekymrer meg, og jeg skulle gjerne likt å vite årsaken. Hva kan vi gjøre for å tiltrekke oss flere kvinner, og menn, i denne alderen? Jeg tror barnehageplasser er et viktig tiltak, arbeidsplasser er et annet og ikke minst en ro i skolen i Harstad. Tenk om vi kunne gjort oss ferdige med skolenedleggelser nå, satt strek og gitt full gass for befolkningsøkning i byen vår? Det er opp til kommunestyret nå. Barnehageplassene bør sikres. Ansatte i skolen bør få melding om en tryggere hverdag. Trygghet for egen arbeidsplass, slik at de kan fokusere på det viktigste: Kunnskapen til våre barn.

Så er målet i neste runde å sørge for gode næringsarealer i byen vår, og ikke minst å kunne legge til rette for gode forhold til de som ønsker å etablere seg.

La oss alle gjøre Harstad "Attraktiv hele livet". Da får vi både nye og tidligere beboere til å bosette seg. Jeg er med :)