Henningsen på nett

Innlegget er et resultat av en utfordring på facebook, der jeg ba om 5 vilkårlige stikkord for innholdet i artikkelen. Innlegget skal inneholde ordene: Snø, Fastlandsforbindelse, Ingrid, rasfare og brøyting. Her er det: Jeg har tidligere nevnt min inntreden i verdens største frivillige organisasjon; Røde Kors. Og det er liten tvil om at organisasjonen har livets rett også i dag, snart 150 år siden den ble stiftet. Kanskje er behovet til og med langt større enn det var på den tiden? En trend i samfunnet er dessverre at færre og færre melder seg til tjeneste i organisasjonen. Og ikke bare i Røde Kors, de aller fleste organisasjoner jeg har hørt fra i det siste sliter med rekrutteringen. Det skal ikke mer enn en liten tur på verandaen med spaden før jeg får forsterket mitt inntrykk av at vi trenger hjelpekorpsene i samfunnet. Nå mener jeg ikke at vi skal overlate hverken brøyting eller snømåking til dem. Saken er den at det har vært en noe økt tilførsel av snø den siste uken. Og med s

Jeg har alltid likt å se på skisport. Og jeg husker den dagen Brå brakk staven, som 9-åring satt jeg i stua hos bestemor og heiet sammen med Kronprinsesse Sonja og Kong Olav. Det har vært mange flotte norske prestasjoner i skisporet siden den gang. Og jeg gleder meg hver gang over hvor gode vi egentlig er. Og det er ikke bare Oddvar Brå, Bjørn Dæhlie, Berit Aunli, Marit Bjørgen og Petter Northug jr som er mesterne. Det er hele nasjonen. Det er helt fantastisk at de kan ta imot gullmedaljene sine mens det norske flagget går til topps. En stor glede for alle oss med litt mer enn middels interesse for vintersport.  Nå vil sentrale Høyre-politikere ha gullmedaljen inn i skolen, for å fremheve prestasjoner i klasserommet. Og jeg sier: Nei takk! Den gangen jeg ble sett Året er 1987, stedet er gymsalen på Hagebyen ungdomsskole. Undertegnede er 14 år, og for å si det mildt, jeg har aldri vært noen stjerne i gymsalen. Selv om jeg syklet til skolen hver eneste dag og var i forholdsvis god fo

Foto: Wikimedia Jeg har mange minner fra barndommen. Et av dem er å leke med Lego, og det er ikke få kvelder som har gått med til å bygge opp politistasjoner, brannstasjoner og bensinstasjoner for å nevne noe. For det er noe spesielt med Lego, lekene har eksistert på markedet i over 50 år, og de er like populære. Hvorfor? Jeg tror det har mye å gjøre med muligheter. For selv om det står bilde av en politistasjon på esken, kan resultatet fort bli noe helt annet. Det åpner for kreativitet og forandring. Ved å bygge brikke for brikke kan man egentlig gjøre som man vil. Jeg skal ta for meg noen personer som bygger med Lego og får fantastiske resultater. Vel, de sitter vel ikke akkurat på gutterommet og bygger politistasjoner, eller? Helge Gudmundsen, Flatås Lions Tidligere i denne uken fikk jeg endelig møte Helge Gudmundsen, trener i fotballaget Flatås Lions og en fantastisk foredragsholder. Jeg sier endelig, for jeg har hatt han som venn på facebook en stund nå. Først og fremst

Jeg skal ikke skryte av å være en ekte fotball-supporter. Jeg har nok uttalt mer enn en gang at fotball må være for spesielt interesserte, og jeg har ved flere anledninger irritert meg over at fotballen får for stor oppmerksomhet i media. Livet er mye morsommere for den som liker fotball sies det. Selv har opplevd at man kan ha et godt liv uten fotball, og det så til de grader :). Men så er det også slik at livet har lært meg at jeg aldri skal si aldri. Akkurat dette fikk jeg meg en påminnelse om i kveld. Og jeg har en mistanke om at ting kommer til å endre seg. For det er liten tvil om at Helge Gudmundsens historie om livet som "verdens beste fotballtrener" satte spor. Fra å ha en oppfatning om fotball som en multimilliard-industri med sterkt overbetalte fotballspillere har jeg fått litt mer respekt for idretten. Joda. Jeg kommer fortsatt til å være sterkt kritisk til at én fotballspiller selges fra et lag til et annet for prisen av 8000 nye sykehjemsplasser. Men heldigvis

Verden går videre og teknologien blir stadig bedre, det vi trykker på i dag var det ingen som kunne drømt om for 15 år siden. Jeg husker min spede begynnelse i Røde Kors Hjelpekorps, det er litt over 15 år siden. En trivelig tid med mye moro, og teknologien var på topp. Også da. Alle medlemmene hadde et hjemmetelefonnummer, noen få hadde en mobiltelefon og sentrale posisjoner gikk med personsøker. Å kalle inn mannskaper kunne fort ta en halv time eller mer, forutsatt at alarmlista var oppdatert. Og ikke minst; at folk var hjemme og kunne svare på telefonen. I dag har stort sett alle en mobiltelefon i lomma. Med den kan de: Ringe Surfe på Internett,  Sende meldinger,  Ta et bilde fra stedet de oppholder seg med posisjonsdata som kan sendes til hvem som helst. De kan lese av på et kart hvor de befinner seg til en hver tid. Teknologien sikrer raskere hjelp En av de store utfordringene til frivillig redningstjeneste er å være der det skjer. Nå i det siste fikk vi meldingen fra

I den pågående debatten om barnehageplasser er det fort gjort å glemme seg litt bort, krav om stadig bedre tilbud kan fort skygge for de positive sidene ved saken. Og for å si det enkelt, det er alltid en sol over skyene. Jeg vet, jeg møter den hver dag. Enten det er de ansatte i barnehagen som alltid stiller opp med et smil og en hyggelig velkomst. Eller om det er barna som egentlig ikke vil hjem, og som helt klart signaliserer at de har hatt en topp dag. Jeg tror vi skal prise oss lykkelige for at vi kan ha et slikt tilbud i landet vårt. At barna våre har en god arena for læring, sosial utvikling og ikke minst trygghet. En barnehageplass er mer enn bare en parkering av barna våre. Jeg ser en helt klar utvikling hos mine barn som jeg ene og alene kan takke de barnehageansatte for. De har fått nye venner og de har lært mye. Men det stopper ikke der. Takket være barnehageplassen til våre barn har vi fått mulighet til å sette til verden 3 nye Harstadborgere. Jeg legger ikke skjul på at

Ordene kommer fra Eirik Pedersen i Kunnskapsparken i Bodø. Sitatet er hentet fra  Harstad Tidendes nettsider i dag. Jeg synes det er en spennende tanke, selv om jeg selvsagt ønsker alle som vil bo i Harstad hjertelig velkommen. Også de av oss som er herfra. Selv stakk jeg av og kom ferdig utdannet tilbake, og vekst i befolkningen har det også blitt. Med kone fra Bergen og 3 små barn har jeg gjort mitt bidrag. Men jeg skjønner resonnementet. En hver region, by eller bygd ønsker mennesker som kan og vil bidra i samfunnet. Og da er det ikke nødvendigvis mennesker som har bodd her tidligere, en hver by har behov for mennesker som vil bo her. Også i Harstad. Nedgangen i antall unge kvinner i alderen 20-40 år bekymrer meg, og jeg skulle gjerne likt å vite årsaken. Hva kan vi gjøre for å tiltrekke oss flere kvinner, og menn, i denne alderen? Jeg tror barnehageplasser er et viktig tiltak, arbeidsplasser er et annet og ikke minst en ro i skolen i Harstad. Tenk om vi kunne gjort oss ferdige

Fordelene med barnehageplass er mange. For oss foreldre er det en dyd av nødvendighet for at vi skal kunne delta aktivt i yrkeslivet. For næringslivet er det viktig å ha tilgang på arbeidskraft. Og for barna er det viktig med en god plass for lek, læring, trygghet og vennskap. Det er liten tvil om at barnehageplass er en viktig faktor for mange. Og i en by med ambisjoner om vekst og en visjon om å være "Attraktiv hele livet" er barnehager et must. Når jeg ser den jobben som legges ned i barnehagene våre for å gi barna god læring, omsorg og trygghet blir jeg glad, det er godt å kunne levere dem om morgenen og se at de raskt finner seg til rette. Jeg setter stor pris på de som har valgt å ta seg av barna våre, og barna trives, det er praktisk talt vanskelig å få dem med seg hjem etter en lang dag i barnehagen. Barnehagetilbudet i Harstad er kjempebra. Derfor er det er én ting jeg ønsker å være helt klar på: Vi hadde aldri hatt tre barn om det ikke hadde vært for barnehagene. 

Bomja eller Bomnei. Det er spørsmålet. Er du i stand til å svare på det? Vet du konsekvensene? Nei, ikke jeg heller. I mine øyne er det et spørsmål om utvikling, ikke et spørsmål om bom eller ei. Jeg har fulgt debatten over tid, og jeg har sett de fleste argumentene. Mange av dem er gode, fornuftige innlegg både for og imot. Det jeg ikke liker er at dette har snudd til en persondebatt, og hetsingen av spesielt ordfører Eriksen og leder i Næringsforeningen, Geir Jørgensen, er etter min mening lavmål. I Harstad må det være lov å være for eller imot, uansett hva saken gjelder uten hetsing. Selv tviler jeg på at hverken Eriksen eller Jørgensen ønsker et monument til minne om seg selv, eller at de går så mye at de ikke blir rammet av bomringen. Med andre ord at motivet er av en rent egoistisk karakter. Slik har jeg ikke lært å kjenne noen av dem. Saken er at de har en mening om at Harstad-pakken vil være en styrke for byen vår, og det må vi akseptere. Det er faktisk jobben deres å sørge fo