Hvem er egentlig den beste?
Den gangen jeg ble sett
Året er 1987, stedet er gymsalen på Hagebyen ungdomsskole. Undertegnede er 14 år, og for å si det mildt, jeg har aldri vært noen stjerne i gymsalen. Selv om jeg syklet til skolen hver eneste dag og var i forholdsvis god form var det alltid noen som var bedre. Noen var alltid sterkere enn meg, mer utholdende og i fotball ble jeg rundspilt hver eneste gang. Jeg hatet gym, det var de verste timene på skolen. Men denne ene dagen i 1987 var helt annerledes. Plutselig var Trond i sentrum. Basketspilleren Trond. Der og da den beste i klassen på å treffe kurven, sikkert 90% treffsikkerhet. For første og siste gang handlet det om Tronds lag. Jeg ble sett. I en gymtime.
Roses den som roses bør
Det er liten tvil om at det var en stor dag å endelig bli sett i et fag jeg ikke mestret. Men minnene er også på de resterende timene før og etter, der jeg ikke ble sett. Jeg klarte aldri å nå opp, uansett hvor mye jeg prøvde. Det ville endt med den ene medaljen for meg. Mange andre ville aldri fått den. Og det er her jeg mener forslaget blir galt. Når avstanden til målet blir for stort er det vanskelig å nå frem, da er det i mange tilfeller lett å gi opp. For det eneste som aksepteres er full pott. Vi må gjerne dele ut gull i skolen. Verbalt gull. Og det må deles ut til alle som fortjener det, for alle prestasjoner. Ikke bare de som uthever seg som enere i faglige utfordringer. Det er mange prestasjoner i skolen som bør fremheves.
Utfordringer for alle
Jeg er helt klar på at jeg ønsker at alle elever i skolen skal få utfordringer å bryne seg på. Også de skoleflinke som er ferdige med matteboka lenge før de andre. De må også få noe å strekke seg etter. Når disse elevene skal ut i arbeidslivet handler det ikke bare om å yte best faglig, skal de ut som ledere må de også kjenne mellommenneskelige forhold. De må lære seg å løfte andre frem for å bli bedre. Alle elevene må få frem mestringsfølelsen, det er den som skaper motivasjon og vilje til å jobbe videre. Hvorfor ikke bruke de flinke elevene til å hjelpe de som sliter?
Medmenneskelig kontakt er viktig
For mange er det å ende i kassa på Rimi noe av det verste som kan hende dem. Har du noen gang tenkt på hva som skal til for å være en god butikkansatt? Butikkfaget er et fag i seg selv. Det handler ikke om å få flest mulig "pip" i minuttet. Butikkjobben er så langt mer enn det. Vareplassering, markedsføring, kundebehandling og rengjøring. Personalet i butikken har en spesielt viktig jobb, de skal sørge for at kunden kommer tilbake, den mellommenneskelige kontakten er viktig. Den skaper trivsel. Og med trivselen kommer veksten i salget. Jeg husker en ansatt på Rema som alltid slo en vits i kassa, eller hadde en god historie å fortelle. Han sørget for at jeg ønsket å komme tilbake. Jeg ble sett som kunde. Denne evnen ble aldri premiert når jeg gikk på skole, jeg fikk aldri noen karakter i faget medmenneskelighet. Selv om denne evnen har vært det jeg har fått mest bruk for senere i livet.
Vi har plass til alle
Skolen er en viktig aktør i samfunnet, det er her grunnlaget for resten av livet legges. Da er det viktig at læringen gjenspeiler samfunnet elevene skal ut i. Noen blir de faglig sterke, noen blir gode på å bygge relasjoner mens noen er fysisk sterke. Jeg kunne holdt på i en evighet. Konklusjonen er at det er plass for alle, og alle har vi en styrke. En styrke samfunnet trenger. La oss løfte frem alles egenskaper.
Naboen min, Petter, sa det i grunnen ganske så godt:
"Tenk for et løft det ville bli for de som fikk positiv oppmerksomhet. Å dyrke enerne for en hver pris er ikke den gode løsningen"
Kommentarer