Facebook-utfordringen, del I

Innlegget er et resultat av en utfordring på facebook, der jeg ba om 5 vilkårlige stikkord for innholdet i artikkelen. Innlegget skal inneholde ordene: Snø, Fastlandsforbindelse, Ingrid, rasfare og brøyting. Her er det:

Jeg har tidligere nevnt min inntreden i verdens største frivillige organisasjon; Røde Kors. Og det er liten tvil om at organisasjonen har livets rett også i dag, snart 150 år siden den ble stiftet. Kanskje er behovet til og med langt større enn det var på den tiden? En trend i samfunnet er dessverre at færre og færre melder seg til tjeneste i organisasjonen. Og ikke bare i Røde Kors, de aller fleste organisasjoner jeg har hørt fra i det siste sliter med rekrutteringen.

Det skal ikke mer enn en liten tur på verandaen med spaden før jeg får forsterket mitt inntrykk av at vi trenger hjelpekorpsene i samfunnet. Nå mener jeg ikke at vi skal overlate hverken brøyting eller snømåking til dem. Saken er den at det har vært en noe økt tilførsel av snø den siste uken. Og med stort snøfall følger også økt rasfare. Jeg har gravd ut noen snøprofiler som aktivt medlem i hjelpekorpset, men for første gang fikk jeg se skredfaren på egen veranda. En liten skuff i snøen viste hvordan den hadde bygd seg opp i flere lag på under en uke. Det er disse lagene som sørger for at snøen løsner og glir ned fjellsiden. Hva om ingen står klare til å rykke ut? Hva om vi ikke har disse ildsjelene til å drive med opplæring av mennesker som skal ut i naturen?

Og for å fjerne en hver tvil. Det er stor skredfare for tiden. Bruk hodet!

Jeg har møtt mange dyktige medlemmer opp gjennom årene. Fra de som er helt nye til de som har holdt på like lenge som jeg har levd. I dette innlegget skal jeg vil prate litt om Ingrid, korpslederen i Harstad. Det fine med Ingrid er at hun er engasjert. Ikke ville hun høre på de som mener at det er vanskelig for damer å engasjere seg og ikke hørte hun på de som mener at damer ikke kan kjøre snøscooter. Heldigvis tilhører hun en annen generasjon enn de verst konservative. Fra første spadetak i organisasjonen som ferskt medlem, til hun nå gjør en kjempeinnsats som leder av foreningen har hun vist at hun kan. Samtidig får jeg gode tilbakemeldinger på når hun kjører scooter-kurs; "Den dama er rå" Vi trenger flere slike.

Harstad RK har en stødig gruppe på Grytøy som gjerne skulle vært engasjert i større grad. Kanskje en fastlandsforbindelse her kunne gjort underverker? Eller hva med å bygge bro til andre organisasjoner som ferdes i marka? Kanskje burde turlaget vært en viktig samarbeidspartner? Røde Kors sørger for opplæring i søk og redning og Turlaget sørger for kjentmannstrening? Det ville vært til det bedre for alle parter.

Eller kanskje burde vi bygd en "fastlandsforbindelse" mellom alle lag og foreninger som driver med det samme? For å kunne dra nytte av hverandre og ikke minst sørge for livets rett?