mandag 8. november 2010

Kommunikasjon er en fin ting

Jeg har vel aldri hatt en mer allsidig og varierende jobb enn jobben som langtransportsjåfør. Fra å kjøre en "kort" tur til Tyskland den ene uken kan man fort ende opp i Italia den neste uken. Selvstendighet er en nødvendighet, å prøve deg uten kan du bare glemme. Jomfruturen min gikk til Tyskland og videre til Frankrike. Jeg dro ut med semitrailer og kom mørbanket hjem i en Boeing 737. Jeg kommer nok aldri til å glemme 30. april 1999, da endte selvstendigheten i total ensomhet.


Det var en varm vårdag. Etter en ekspressrunde ned til kysten av Frankrike fikk jeg meg en tur til Paris mens jeg ventet på lass hjem. Mandag morgen gikk turen til Le Hávres havn og et håp om lass hjem til Norge. Det skulle ta 3 dager. Etter mye frem og tilbake fikk jeg endelig lass på bilen og turen gikk mot Nederland for å komplettere til turen hjem.

Som langtransportsjåfør er det ingen som forteller deg hva du skal gjøre, ei heller hvor du skal kjøre. Forventningen er at du skal være fremme på rett sted til rett tid. Jeg hentet frem kartet og fant en rute utenom motorveien som tilsynelatende var kortere enn å kjøre rundt. Ved en liten landsby, Canchy, ble jeg forbikjørt av en Belgier som tydeligvis hadde det travelt med å komme hjem. At han suste gjennom byen i 90 km/t er jeg helt sikker på.

Like etter at jeg hadde kjørt gjennom landsbyen kom jeg til en langstrekke med trafikklys midt på. Veiarbeid. Føreren av traktoren foran gestikulerte med hendene og gjorde tegn til at når lyset ble grønt kunne jeg passere ham. Vi vekslet noen blikk og jeg stakk tommelen opp for å signalisere at jeg hadde skjønt tegninga. I neste øyeblikk var alt bare kaos.

Jeg husker at jeg ikke skjønte noe. Grepet av panikk trykket jeg hardt på bremsen, uten av det hadde noen nevneverdig betydning. Bilen for fremover som et prosjektil og mannen i traktoren foran klamret seg fast. På få sekunder var det over, og jeg skal ærlig talt si at jeg ante ikke hva som hadde skjedd før jeg åpnet døra og gikk ut.

En grønn Mercedes Actros hadde truffet meg bak. Med tanke på farten til han som kjørte forbi meg vil jeg anslå farten til 90 km/t. Min egen bil var ca 30 tonn og den var blitt flyttet 15 meter på tørr asfalt på låste hjul. Det er liten tvil om at det hadde vært store krefter i sving.

Med en fortid i hjelpekorpset hadde jeg rimelig gode førstehjelpskunnskaper. Sannheten var at det var totalt nytteløst. For den som har prøvd å snakke engelsk med en franskmann skjønner også at det er håpløst. Ingenting. Ikke et ord forsto de. Heldigvis kom det en mann fra Sivilforsvaret som tok kontroll og jeg fikk slappet av. Men håpløsheten i å ikke kunne gjøre seg forstått i en slik situasjon er frustrerende.

Etter hvert kom det flere hjelpemannskaper til. Politi, Brann, Ambulanse, folk fra vegvesenet og sist men ikke minst gatefeiere. Jeg var imponert over innsatsstyrken, men mindre imponert over spåkkunnskapene. Selv politiet snakket bare fransk. Så der satt jeg mutters alene i 3 timer mens jeg ventet på å få hjelp.

Så hva har jeg lært av dette? Jo. Jeg har lært at det lønner seg å kunne språk for å kunne gjøre seg forstått. Alt blir enklere når man kan gjøre seg forstått. Man får sagt det man vil, man får som regel gjort det man vil og sist men ikke minst man glir lettere inn i samfunnet.

Kan vi trekke paralleller til dagens samfunn med denne refleksjonen? Ja. Dagens innvandrere er i samme situasjon. Og vi ser klare skillelinjer mellom de som lærer seg norsk og de som ikke gjør det. Skal vi ta oss av de som kommer til landet vårt er det viktig å stille krav til språkkunnskap, det er viktig at de får trene på språket og det er viktig at de kommer seg i jobb.

Jeg mener fortsatt at dette er noen VI må ta tak i. Og med VI her mener jeg du og meg, de helt vanlige menneskene som kan ta i et tak. Jeg har skrevet om dette tidligere, og jeg er fortsatt ikke i tvil om at økt bruk av frivillige vil være sunt for Norge.

God kommunikasjon må trenes, det kan ikke bevilges eller beordres.

Ingen kommentarer: